Kristine

Dagene går i ett, og jeg har ved flere anledninger tenkt på å åpne macen og skrive. Men gang på gang får jeg skrivesperre. Jeg har mye jeg ville ha sagt, men absolutt alt jeg vil si er totalt uinteressant. Derfor har jeg spart dere for det, helt frem til nå. 

Dagene har stort sett vært like, eksamensesing, eksamenstårer, eksamensstress og eksamener. Men jeg kan jo meddele at alle musikkeksamenene mine gikk strålende, og for én gang skyld er jeg faktisk fornøyd med eksamensresultatet. Men så kommer RLE og PEL eksamenene og ødelegger alt. 

For i skrivende stund skjønner jeg ikke hvordan jeg skal klare å overleve RLE eksamenen. Jeg bare fatter ikke hvordan jeg skal klare å få frem ett eneste ord. I dag har jeg kun sittet å lest, og lest, og lest, og jeg kan fortsatt like lite. Jeg har mest lyst til å grave et hull ned til Kina, og leve livet videre der. 

Jeg prøver å motivere meg meg gode pauser i løpet av dagene, men det skulle ikke hjelpe. Etter min tredje eksamen på tirsdag 16.mai tillott jeg meg selv til å senke skuldrene hele 1 cm for å kose meg med gode venner, god fotballkamp og god stemning. Men det hele resulterte til at "eksamensinfluensaen" stakk innom, én uke for tidlig. Og dette fordi jeg senket skuldrene 1 cm i én kveld. Resultatet ble da en 17 mai tilbrakt i fosterstilling på sofaen hjemme i mitt gule hus, mens alle andre var å spiste pølser, is og alt annet som tilhører 17.mai. Jeg gikk til og med glipp av gospelkonserten til Gospel Bergen. 

Musklene i kroppen her stiv som en stokk- så jeg tror det skal bli godt med fysio på torsdag. Men jeg har forresten en godnyhet inni all eksamenselendigheten, og det er at korsryggen min er mye,mye bedre! Og akruatt det er å hoppe i taket for. 

John Mayer var forresten ute med nytt album i går, og jeg skulle kose meg med det på spotify i dag. Men så viste det seg at jeg hadde brukt opp spotifytida mi. Typisk.

Men det hadde vært fint om dere kunne kryssa fingrer og tær for at jeg klarer eksamenene mine på mandag og onsdag. For i skrivende stund er jeg ikke særlig optimistisk. Og det er kjempe irriterende. For jeg har jobba mye og godt gjennom hele semesteret i begge fag, men hjelper det? Niks.  

//Weheartit.com

- En ganske så uoptimistisk Kristine

Dere leser nå bloggen til en særs sliten student. Mamma sier det ikke hjelper å synes synd på seg selv, så derfor prøver jeg å få andre til å synes synd på meg. 
Skuldrene mine er oppunder ørene, og tårene presses snart frem i øyenkroken.

Og det er i slike tilfeller jeg legger min lit til musikk.

Meditasjon;

I dag har jeg sittet med Platon, Aristoteles, Augustin, Hegel, Darwin, Nietzshe, Fraud, Husserl, Sarte, Simone de Beavuvior, Heidegger, Arendt og Habermas. Og nå ser jeg slik ut; 

Kroppen er helt utslitt, og jeg skjønner ikke, har aldri skjønt, og kommer aldri til å skjønne HVORFOR vi skal lære filosofi... Whats the point? 

Men nå har jeg puttet Whitney Huston på høytaleren, så nå går alle ting bra. 

For ett år siden låg jeg på sofaen som et slakt og leste til PED og RLE eksamen mens skytingen og borringen på nabotomta fylte ørene mine med bråk. Dette gjaldt så og si hele sommeren også. Så tok det slutt for en lengre periode. Helt til folkene som driver med dette fant ut at, "Åja. Kristine i nabohuset har eksamen. Kom igjen. La oss skyte, borre og grave igjen.". Så i flere dager har jeg nå sittet i den kalde kjelleren min og hørt på bråk. Og jeg begynner å bli passe lei. 

Jeg har for øvrig kommet meg igjennom hele pensumet for pedagogikk. Nå har jeg begynt på RLE, og har komt meg igjennom de forskjellige konfesjonene. Nå skal jeg snart bevege meg over til filosofihistorie. Først skal jeg ligge sammen klær. Dette er noe jeg har gledet meg til i flere timer nå. Merkelig hva som blir gøy når en sitter å leser til eksamen.  

Nevnte jeg forresten at i dag er dag nr 2 jeg er på trening før klokken 07.30! Just saying! Ti poeng til meg. 

*sykt med gangsperr*

Foto: Rebekka Opsal

Du leser stadig vekk i media om hvordan få den perfekte kropp, hvordan gå ned åtte kilo på fire uker, hvordan få silkemykt og glansfult hår, hvordan få hvite tenner og hvordan få plettfri hud. Du leser stadig om disse overflatiske tingene, og gang på gang lar du deg selv ubevisst påvirke. Du tror en mascara kan gjøre underverk, og du tror at når du har gått ned åtte kilo- DA er verden perfekt. Da kan du endelig være lykkelig.

I det siste har jeg tenkt på hva som egentlig skal til for å bli lykkelig. For jeg er litt sånn, "etter eksamen skal jeg være lykkelig", og så tenker jeg litt for ofte "tenk hvor lykkelig jeg hadde vært hvis jeg hadde vært kun ti kilo lettere?". Jeg tenker at en jobb hadde gjort meg lykkelig, eller at noen nye klær hadde gjort meg lykkelig. Men det er nå det slår meg- jeg trenger ikke disse tingene for å være lykkelig.

For tror dere ærligtalt at de som bruker klestørrelse xs er mye lykkeligere enn de som bruker xl?. Tror dere at det er slik at de som bruker mange,mange tusen i året på sminke- hud- og hårprodukter smiler noe mer enn oss andre? Tror dere at et par lakrylnegler kan forandre verden? For det har jeg innsett. Nei, ingenting kan forandre verden uten om oss selv. Alt dette forsvinner. Klærene blir utvasket, sminken og hårpoduktene blir brukt opp, og lakrylneglene? De er blir hakkete og stygg. Til syvende og sist så står du der, aleine, på bar bakke.

Det er nå du innser at det å være lykkelig ikke kan måles i meterielle goder, men i smil. Jeg er kanskje ikke verdens rikeste,  og for å være ærlig- så er mastercardet mitt mer i minus enn hva det er på pluss siden.  Men hvis jeg  hadde fått en krone for hvert smil  og gode ord jeg mottar og gir i løpet av en dag- da hadde jeg vært ganske så rik. For det er menneskene rundt deg som gjør en forskjell- ikke de overfladiske tingene.  Det er menneskene du skal være lykkelig for- ikke for materielle ting.

I lengre tid har jeg vært redd for å gro fast. Jeg har vært redd for å bli tidlig utdannet, for da må jeg få meg en jobb- og da er jeg stuck. Jeg har tenkt at jeg må bort, jeg må oppleve og jeg må leve. Men i de siste dagene så har jeg tenkt at det å være grodd fast som Kristine Gjøen Angeltveit i Bergen, det kan faktisk være ganske ok. Jeg har innsett at det som betyr noe i livet mitt, det er her. Nemlig familie og venner.

Jeg fikk en mail av besteveninna mi en gang. Og av alle mailer jeg har fått i løpet av mitt liv,  så er det den jeg husker best. Og på den sto det;

Vi er overbevist om at livet vil være perfekt når vi blir gift og får et barn.... Og et til..

Så blir vi frustrerte over at våre barn ikke er gamle nok, og tenker at alt blir bedre når de blir eldre.

Så blir vi frustrert over at de plutselig er tenåringer, med alle problemene det medfører. Og tenker: Det blir helt sikkert bedre når de ikke er tenåringer lengre.

Vi sier til oss selv at det blir bedre når våre barn er kommet godt på vei... Når vi får en bedre bil.. Når vi kan ta en god ferie.. Når vi endelig kan pensjoneres...

Sannheten er at det ikke er noe bedre tidspunkt å være lykkelig på enn akkuratt nå.

Hvis ikke akkuratt nå--- når da?

Ditt liv vil alltid være fullt av utfordringer... Det beste er å beslutte seg for å være lykkelig NÅ!

I lang tid var det som om livet var akuratt ved å begynne og å bli godt. Det gode liv. 
Men det var alltid en forhindring for det riktige livet på veien. Noen barn som skulle takles...Noe arbeid som skulle være ferdig... Noe tid som skulle brukes... En regning skulle betales... Til sist forsto jeg at alle disse tingene er livet!

Denne erkjennelsen hjalp meg til å forstå at det er ingen vei til lykken. Lykke er veien!  Så nyt hvert øyenblikk!

Ikke vent til skoletiden er overstått. Eller til du har tatt av 5 kilo, eller lagt på de 5 kilo. På arbeidet som venter. På å bli gift. På fredag kveld, eller søndag morgen. På en ny bil, eller på at huset skal betales ned. Eller på sommer, høst, vinter og vår før du bestemmer deg for å være tilfreds og lykkelig.

Lykke er en reise. Ikke et mål i seg selv.  Det er ikke noe bedre tidspunkt å være lykkelig på enn nå!

Så er det noe du vil forandre i livet ditt, gjør noe med det. NÅ! Ikke vent til du er ferdig utdannet. Ikke vent til du har fått deg jobb, eller til barna er voksen. En kan aldri forutsi hva som skjer i morgen. Har du noe ugjort- gjør det. Har du en drøm- oppfyll den. 

Nickelback synger " If today was your last day, And tomorrow was too late. Could you say goodbye to yesterday? "

Du tror du kan forutsi hva som kan skje i morgen- men sannheten er at du har faktisk ikke anelse hva morgendagen bringer. Så lev i dag.

Du trenger kun deg selv for å være lykkelig. Bare det at det at du puster, at du tenker og at hjerte banker er noe å være lykkelig for. Livet er noe å være lykkelig for. 

Det var nå bra at minst én av dere hadde lagt merke til det nye designet mitt. Takk, Mette <3 

Dagene går i ett, og jeg får ikke gjort noen ting... Og hvis noen skulle lure, så har jeg begynt å lese til eksamen: 

ALT DETTE SKAL INN HJERNEN MIN FØR 23 MAI! 

Men jeg har heldigvis komt igjennom alt pensumet én gang, men herreminhatt. Den ene boka der er kun kristendomsHISTORIE, og som om det ikke var nok, så er en annen fylt med FILOSOFER! 

Men jeg har delt pensumet opp i tema, så jeg har en plan! ;) 

Markeringstusjer anskaffet jeg meg seinest i GÅR, etter å har vært nesten hele 2 semestre uten. 

Og jeg bare advarer dere; gjør dere forberedt på mange "det-er-synn-i-meg-jeg-skal-snart-ha-fire-eksamener"- innlegg i de nærmeste ukene. Siste innlegg med slik vil bli 22.mai. Jeg har siste eksamen 23.mai. DA ER DET SOMMERFERIE! Og det skal nytes! 

Det nermer seg faktisk sommerferie for min del. Om akuratt én måned og tre dager tar jeg siste eksamen før sommerferien. Det skremmer litt på, for det er mye å lese og mye å gjøre før den tid. Men når jeg da kommer til 23.mai kl 14.00 så er det slutt for denne gang også- og jeg kan begynne på min tre måned lange sommerferie. Dette kommer til å bli en bra sommer. Og jeg gleder meg sykt. Jeg gleder meg til å aldri måtte høre om filosofen "Hegel", for sannheten er at jeg har heller mer lyst til å stikke ut øyet mitt med en blyant enn hva jeg har lyst til å både høre og lære om Hegel- og de andre filosofene. Bah. 

Ja, sommeren. Sommeren 2012- kommer til å bli fantastisk! Det hele starter med en uke på østlandet, bare 4 drøye dager etter siste eksamen. Deretter går turen videre til Spania, i én uke med Mette. Når vi kommer hjem igjen så går det to korte uker, og plutselig så sitter jeg der med skjegget i postkassen og nøkkelen til leiligheten jeg skal bo i til høsten. Wææ! 

Og jeg har forresten ett problem i dag. I dag har jeg på min knæsj-gule NYE dogeribukse fra cubus. Og som regel så pleier jo cubusbuksene å vie seg ut når en har gått med de i 2 timer. Så jeg kjøpte denne sånn at jeg akuratt får den på meg. Problemet er bare det at den ikke vil vie seg ut! *strambukse*... 

I dag har jeg forøvrig tidenes lengste skoledag forran meg. Skulle egentlig vært på skolen allerede kl 08.30- på fellesforelesning. Men i og med at jeg skal være på skolen til kl 21.00, så droppa jeg fellesforelesningen sånn at jeg ikke trengte å være på skolen før kl 10.00. 

Jeg fant forresten "brillene" mine her om dagen. 

Haha. Ler meg ihjel. Det er ikke styrke i de, altså. Det var bare en epoke.... 

Ellers så kan jeg meddele at jeg er megatrøtt i dag, og det synes. Passer særs dårlig siden jeg har en hektisk  helg i møte. Skal ha konsert i Korskirken på søndag kl 14.00. 150kr for å komme inn. Hadde vært kjekt om du ville komme! 

Over og ut! 

Jeg var hos fysioterapaut her om dagen, og der fikk jeg beskjed om at jeg måtte pumpe opp fitnessballen min - og deretter ta den i bruk. Og DET var jo et kapittel for seg selv. 
For tror dere DENNE jenta har noe som kan sammenlignes med en pumpe? Nei. Verken denne jenta- eller de hun bor i lag med.  Så da tenkte jeg ut for min lille boks, og tenkte "JONNY!" - men han hadde ikke pumpe han heller. Så jeg var tilbake på null. Så da tenkte jeg "hvem er det jeg kjenner som har ALT?"- og da kom jeg på KusineTrude. Og jaggu meg så hadde hun pompe.

Da var det neste post på utfordringen. Hvordan komme meg frem og tilbake uten bil? For det å gå bort- det er jo ingen problem, men hjem igjen er det en smule værre. For det hadde sett lettere usmart ut å gå distansen på hele 5000 skritt (Har ikke anelse på hvor langt det er i meter. Men jeg vet at jeg bruker 5000 skritt hver vei. Dere vet..) med en svær fitnessball over hodet. Ser dere det for dere? Lol. Jeg vet at jeg bor på Sotra, men  til og med her finnes det grenser. Så da klarte jeg å grine meg til å låne bilen. Problem løst. 

I dag er venstre side av ryggen stiv som en stokk. Omg.. 

Og jeg prøver å være fornuftig i tillegg. Funker dårlig. Bah. Er det noen som vil bytte liv med meg frem etil 23.mai? 

Ellers så er jeg ENDELIG ferdig med gå-konkurransen, and thank God for that. Begynte å bli ganske så smålei etter at jeg fikk kink i ryggen og ikke kunne trene. Men nå er vi ferdig! :) 

Så skritteller selges- og det billig!